Arne Borring: - Viss du ser grundig nok blir alt vakkert!
Aksel Gøytil Bødtker
- Når folk lurer på hvor jeg er, svarer jeg ofte: “Jeg står i utkanten av et jorde”, forklarer han og heller vann over kaffepulveret.
- Det er lite dramatikk i bildene mine. Jeg er ikke nasjonalromantiker, jeg liker meg best i kulturlandskap, legger han til.
Arne sitt atelier er en ombygd frisørsalong, det er høyt under taket og fylt med malerier og leirefiguerer hele veien opp. Arne bodde på Nesodden fra 1980-2006, i perioden bygde han hus og atelier på Ursvik, og han har malt mange motiver fra Nesoddenlandet.
- Et favorittsted er innerst i Bunnefjorden der det heter Bonn. For de fleste er det bare en transportetappe mot Bonnebakkene, men det er ganske vilt, sier han og smiler.
- Jeg husker jeg stod der og malte, og på en stein lå det to huggorm som slikket i seg den siste sola. Med bildene opplever han å gi folk nye perspektiv på vante steder:
- Det er gøy når folk kjenner seg igjen, og ser noe nytt i steder de er vant med: “Her har jeg kjørt i 20 år og ikke lagt merke til at det er så fint,” har jeg hørt noen si, forteller han.
Du maler steder og ting som ikke alle tenker på som vakkert, som skjeve gateskilt eller industrien på Sjursøya.
- Når folk lurer på hvor jeg er, svarer jeg ofte: “Jeg står i utkanten av et jorde”, forklarer han og heller vann over kaffepulveret.
- Det er lite dramatikk i bildene mine. Jeg er ikke nasjonalromantiker, jeg liker meg best i kulturlandskap, legger han til.
Arne sitt atelier er en ombygd frisørsalong, det er høyt under taket og fylt med malerier og leirefiguerer hele veien opp. Arne bodde på Nesodden fra 1980-2006, i perioden bygde han hus og atelier på Ursvik, og han har malt mange motiver fra Nesoddenlandet.
- Et favorittsted er innerst i Bunnefjorden der det heter Bonn. For de fleste er det bare en transportetappe mot Bonnebakkene, men det er ganske vilt, sier han og smiler.
- Jeg husker jeg stod der og malte, og på en stein lå det to huggorm som slikket i seg den siste sola. Med bildene opplever han å gi folk nye perspektiv på vante steder:
- Det er gøy når folk kjenner seg igjen, og ser noe nytt i steder de er vant med: “Her har jeg kjørt i 20 år og ikke lagt merke til at det er så fint,” har jeg hørt noen si, forteller han.
Du maler steder og ting som ikke alle tenker på som vakkert, som skjeve gateskilt eller industrien på Sjursøya.
Torpedo-Hans
- Jeg begynte å male i 13 års alderen, da var jeg sterkt inspirert av et møte med en fyr som het Hans Breien. Han var et eventyr av en mann. Min onkel eide en øy på Hvaler, en kusine hadde med seg kjæresten sin, som hadde med seg sin mor igjen og hennes kjæreste, det var Hans, forteller Arne. Ikke bare var han maler og forfatter, under krigen var Hans Broch Breien lærer i sveising ved yrkesskolen:
- Han var nok mindre interessert i studentene og mer i oppfinnelsene sine. Mye av tida brukte han på å finne opp en enmannstorpedo (liten ubåt). Derfor kalte de ham Torpedo-Hans. Han var en Petter Smart, sier Arne.
- Jeg har et bilde han har malt. Hans startet å male da han var 60 år og fant opp en “malesandal” for å male med foten. Du kan nok se på dette bilde at det er malt med foten, sier Arne.
Torpedo-Hans malte abstrakte landskap med en “malesandal”, den eventyrlige karakteren inspirerte Arne til å være annerledes.
Hva var det med han som inspirerte?
- Han var klok, litt opprørsk og annerledes, jeg opplevde ham som fri. Det var ofte en følelse av annerledeshet som førte folk inn i kunstnerlivet før. Møtet med ham gjorde nok at jeg turte å velge annerledes enn det som var forventet av meg. Jeg skulle konfirmere meg, gå i forsvaret og bli ingeniør eller arkitekt så jeg kunne overta pappas firma, forteller Arne, og sier familien hans prøvde hardt å være A4:
- Jeg heter Arne, som var det nest vanligste navnet i Norge da jeg ble født. Det vanligste navnet hadde de allerede gitt til storebroren min, Jan, forklarer han. Om han ble en jente skulle han hete Anne, for det var det vanligste jentenavnet.
- Det var sikkert ganske mye skuffelse da jeg begynte å studere maleri, og kanskje jeg hadde gjort annerledes om pappa var mindre autoritær.
- De tingene som flertallet synes er fornuftig skal ikke alltid følges, sier Arne.
I kunstverden i dag tror han mange følger en oppskrift som har vært gjeldende siden 50-60-tallet i USA. Da han gikk på kunstakademiet opplevde han at malergleden forsvant:
- På akademiet ble jeg en «flink» modernist. Etter et år var jeg ferdig tilpasset, og da var det ikke så mye igjen av det som fikk meg til å male, sier han.
Da han var ferdig på akademiet flyttet han til Nesodden, og jobbet som balettrepetitør og spilte piano på operaen. I denne perioden reiste han fast med Nesoddbåten.
- Da jeg var 36, kom begjæret etter å gjengi virkeligheten tilbake. Lyset når jeg tok Nesoddbåten var et sånt motiv som gjorde at jeg ville male igjen, forteller han.
- Som kunstner må man gå med lua i hånda og be galleriene om å stille ut. Det hender at jeg mister troa. Og så, av og til, henger jeg opp en utstilling der jeg tenker: “Jøss, dette er bra!” Sier Arne.
Han tror mange i Norge er redde for å ikke forstå kunst:
- Norge er liksom det landet som ikke forstod Munch, og vi vil ikke gjenta den feilen. Å like forståelige ting blir sett ned på. Jeg opplever at folk kommer til meg og synes de må unnskylde seg: «Jeg forstår meg ikke på kunst, men jeg liker dine bilder!»
Den siste tiden har Arne reist oftere til Nesodden, for å øve på et teaterprosjekt sammen med datteren sin, Thea Borring Lande:
- Vi øver på et teaterstykke hun skal ha for den kulturelle spaserstokken og jeg spiller piano. Det er kjempegøy å være med på!
Arne Borring har malt en imponerende mengde motiver, og flere på Nesodden. På nettsiden sin, borring.no, har han sortert alle bildene geografisk. Der finner du både sommer og vinter på Nesodden, nord i Norge og sør i Frankriket!