Må vi redde kioskene?
Aksel Gøytil Bødtker
Kioskene har lang historie på Nesoddbåtene. Nå er flere redde for at de kan forsvinne.
Åpningstidene i kioskene er redusert og antallet ansatte i kioskene har gått fra sju til tre. Da Nesoddbåtene gikk i melkerute langs Nesoddlandet, var de flytende kiosker. Når de la til bryggene løp ungene ned for å kjøpe is og de voksne kom etter for å få tak i avisa. Selv om båtene sjeldnere kommer til oss kommer vi fortsatt til dem. De fungerer som flytende torg for oss som bor her:
- Jeg hadde ikke tenkt å kjøpe noe, men når det var åpent så ble jeg veldig glad, sier Hans Magne, som i en periode låner en hytte på Nesodden. Han er glad for at det flytende torget vårt har en kiosk, da slipper han være sulten på den 23 minutter lange overfarten.
En annen reisende påpeker at det ikke er andre steder å få tak i kioskvarer:
- Viss du vil ha en tyggis før du drar på jobb, finner du ikke det på Backstube. Dessuten rekker du ikke ferga om alle står i kø på Backstube for å få kaffe. Jeg betaler heller litt ekstra for å bevare kiosken ombord, sier hun.
Da Anita var Trisa
Anita Knutsmoen jobbet fast i ti år i kioskene, første gang var likevel allerede på Lykkeper da hun var 15 år:
- Kioskene var privateid, og hun som hadde kiosken på Lykkeper var naboen vår. Jeg syns det var et litt tøft miljø, for jeg rødma bare gutta der så på meg. Å jobbe sammen med mannfolk er det ikke alle som tåler, men jeg har skuldra til å bære det, forteller Anita.
I dag er hun et kjent fjes for mange på Nesodden, og Signalen har ofte møtt henne på båtene:
- Jeg liker å være der det skjer, “hvor skal skjeia være om ikke midt i gryta?”, sier Anita. Vi er hjemme hos henne på Alværn. Der bor hun sammen med matros, Jonny, og tre søte små lodotter. Det har ofte vært en dame i kiosken og hun har blitt kalt “trisa”. (Kort for “ekspeditrisa”) Vanlig er det også at trisa har et forhold til et av mannskapet, men det tok lang tid før det ble Jonny og Anita:
- Mannfolka får løpe etter meg, sier Anita og smiler. Hun husker tilbake til en av sine første jobber i oppvasken på Sunnaas:
- Jonny jobba også på Sunnaas. Han var en svær, tøff, maskulin gutt og jeg var 15. Han kom bort til meg i oppvasken og ba meg ut på middag – og jeg sa nei!
- Så tok det 30 år, han seilte utenlands, og jeg jobbet i Tolletaten, forteller hun.
- Jeg fortsatte å jobbe i kioskene i blant, og i 2009 begynte jeg å jobbe fast på Huldra. Jonny kom ofte bort til meg i kiosken og til slutt fikk han nummeret mitt på en serviett, forteller Anita.
- Han fridde til meg i Mexico – han må ha fått en kokosnøtt i hodet. Han satt og stirra ut mot sjøen da han sa: “Jeg tror vi gifter oss” og jeg svarte: “jeg tror jeg sier ja”, sier hun med et lurt smil.
- Han er glad i livet, du ser det på hvordan han går, fortsetter hun og forteller at Jonny fylte 70 år i år.
- Jonny er i kjempeform, og liker å jobbe, så han kommer nok til å være på båtene en stund til, sier Anita fornøyd.
Skjønner det er tøft for jentene i dag
- Vi må bestille varer og plassere ut varene, og varene må flyttes fra den ene båten til den andre, det er mye jobb. Da jeg jobbet var vi ansatt på fulltid, nå er arbeidsdagene kortere, så jeg skjønner at det er tøft for jentene å jobbe nå, sier Anita.
Signalen har hørt med de ansatte i kioskene som er redde for fremtiden til kiosken.
- Nesoddbåten har vært en sosial greie for alle på Nesodden, sier Anita. I det siste har Norled redusert åpningstidene i kioskene. De er ikke lenger åpne om morgenen når folk drar til jobb.
- Jeg syns det er veldig trist at kiosken er så mye stengt. Den har jo alltid vært oppe så lenge båten gikk, og det er det de fleste klager på at den ikke er åpen lenger, sier Anita. Hun forteller at folk ofte satt sammen med morgenkaffen på båten. Trisene i kiosken har ofte gjort det lille ekstra for å hjelpe pendlerne eller skape stemning. Som juletider når trisene pynta seg i nisseluer, eller ved å smøre matpakker:
- Da jeg begynte å jobbe i Norled varma vi rundtstykker viss folk hadde glemt matpakke, og det er ikke sånn lengre. Veldig mange hadde sitt sosiale til og fra på båten, sier hun. Nå tror hun åpningstidene forvirrer mange:
- Det er klart at folk handler på Tangenbrygga, for de veit ikke når kiosken er åpen.
- Vi er mye mer i konkurranse med Oslo, enn borte på vestlandet der kiosken er på en bilferge over en avsidesliggende fjord. Det som selger i kiosken her er ikke nødvendigvis det samme som på Vestlandet, legger hun til.
Hva er det som egentlig skjer med kioskene?
Når vi spør Norled om en kommentar, får vi vite at de har prøvd flere forskjellige løsninger for å få til bærekraftig drift. De ser i større grad at folk har med seg det de trenger når de går ombord i båtene, og har ikke nok omsetning i kioskene. I en periode ble selvbetjening testet, noe som måtte avsluttes på grunn av for mye svinn. Etterhvert har de måttet begrense åpningstidene. Nå prøver de å holde åpent de tidene som folk faktisk bruker kioskene i større grad, som gjerne er litt utover dagen. I rushen virker folk mest opptatt av å få seg en sitteplass og har gjerne med seg det de trenger ombord enten hjemmefra eller kjøpt på brygga. Norled er lei for utviklingen, og fortsetter å se etter løsninger som kan fungere.