Nesoddbåten på 50-tallet
Ingeborg Vardøen
Selv om jeg ikke har bodd på Nesodden på 65 år, så tar jeg meg i å se etter kjente fjes når passasjerene velter ut av båten på Aker brygge. Det er nesten uvirkelig å se antallet passasjerer på de svære båtene som går ut til Tangen nå. Hvor bor de alle sammen? Og hva gjør de?
Siste avgang på 50-tallet
Jeg tok båten til byen og hjem igjen for å gå på realskole og gymnas i årene 1954-1959. På femtitallet var det , i tillegg til kontorpendlere, folk som skulle til byen for å selge fisk, blomster, frukt og grønnsaker på torvet, eller kunstnere som Gunnar Havstad i lusekofte og med ryggsekken full av tinn. Selv om det var lang vei til og fra byen, var det viktig å kunne være med på ting som skjedde også etter skoletid. Så det ble mye venting i kalde kvelder på brygga i byen. Siste båt gikk 23:20, og nådde jeg ikke den var det gjort! Det var ofte god stemning på disse kveldsbåtene. Vi var mange faste, det bodde ikke så mange folk på Nesodden den gangen, og vi kjente til hverandre. Mange var på vei hjem fra festligheter i byen, og noen av datidens kjendiser, som Tordis Nedreaas og Øystein Parmann var av og til medpassasjerer. Det var også Tom Klausen og Kåre Fuglesang, musikere fra Filharmoniske Orkester, på vei hjem fra kveldskonsert i Aulaen. Vi var som regel få passasjerer, og det var jovial tone der vi satt i den varme salongen, med plysjmøbler og skilter med tekst som ‘Vennligst ikke legg benene på sofaene‘, og formaning om å bruke askebeger.
Dampskip med fyrbøter
Båtene hadde navn som Fjellstrand, Ursvik og Helvik, Spro og Nesodtangen, så vidt jeg husker, og tilhørte Nesodden- Bundefjord Dampskipsselskap — og de var faktisk det, dampskip, med fyrbøtere som skuffet kull. De gikk fra Utstikker B, foran Rådhuset, som sto ferdig i 1950. Det var ikke like godt likt av alle, og lignet ‘to brunoster på høykant’. Jeg ble godt kjent med rådhusets interiør. Her var det ingen sikkerhetskontroll, og fritt fram for en nysgjerrig skoleelev som hadde kommet for sent til båten og måtte vente en time til neste.
Damen ved Vestbanen
Aker Brygge, som da het Akers Mekaniske Verksted, var i full gang. Her lå blant annet store hvalkokerier til overhaling, og gnistene føk og det ble banket og hamret på metall. Vestbanen var fremdeles i bruk som stasjon, hit kom og gikk togene fra Drammen, Vestfoldbanen og Sørlandsbanen. Stasjonen var nylig blitt renovert og det var godt å kunne søke ly i venterommet når det var åpent. Ellers var dette ikke et strøk man ville ha ferdes i på kveldstid. Vika var et ganske lugubert område, og jeg ble en gang bedt om å flytte meg da jeg sto og ventet utenfor Vestbanen. En kvinne på jobb ville ikke ha konkurranse. På den andre siden, på Kontraskjæret, lå Restaurant SKANSEN, et nydelig funkisbygg tegnet av Lars Backer. Her var det uteservering om sommeren, og dans til levende orkester; hele stedet, med smektende musikk, virket magisk på meg som tenåring.
Grunnstøting på Kavringen
Siden jeg bodde på Alværn, tok jeg de første årene båten langs hele vestsiden, det tok 50 minutter. Om vinteren kunne tåken ligge tjukk over fjorden, og det var is. En mørk kveld hørte jeg et brak, og båten hadde gått på grunn ved Kavringen. Heldigvis var det folk i nærheten, og vi fikk varmet oss med kaffe hos dem før vi ganske snart kunne fortsette til byen. Tjukk is dannet seg ofte helt inn til byen, og det måtte lages råk. Det besørget isbryterne Balder og Baus. Det hendte jo at en kom litt sent til skolen, men men slapp anmerkning med så god grunn.
Pappabåtene og Kongens seilbåt
Om sommeren var det stor trafikk, mange Oslofolk hadde sommerhus og hytter på Nesodden, og båten ble ofte kalt ‘pappabåten’ da den fredag ettermiddag fraktet fedre fra byen som skulle tilbringe helgen sammen med familien som var der hele sommeren. Det var ikke like lett å få sitteplass på dekk eller i ‘salongene’, for oss ‘innfødte’. Hele sommeren var båten full av unger, hunder, barnevogner, sykler og bagasje. På fjorden lå seilbåtene tett i tett, det var ofte seilas, vi visste hvilke båter både Kong Olav og Kronprins Harald var i, og fulgte med for å få et glimt av dem. De fleste sommerhusene lå nede ved fjorden, noen var —og er fremdeles — staselige, med tennisbaner og søyler og flotte hager. Og selvsagt badehus, som ligger som perler på en snor mellom bryggene fra Flaskebekk til Ildjernet. Båten gikk nær land, og var vi heldige fikk vi se Trygve Lie, FNs første generalsekretær, sittende på badehuset sitt. Sommeren var spennende, på et vis, med alle de nye menneskene og alt livet, men for meg var båtturene en del av en lang skolevei. Siden jeg reiste helt til og fra Alværn, ved Steilene, hadde jeg god tid til å gjøre lekser, og mang en strikkegenser har også blitt til på disse turene.
Trisa med kattene
En ny båt, ‘Vika’, var dieselbåt, og hadde utsalg av kaffe, pølser, sigaretter og øl, betjent av en ‘trise’. Hun var ferm i sort sateng, og hadde to siamesiske katter som hun slapp ut når det ikke var flere passasjerer igjen til de siste bryggene. Unntatt meg, jeg var ofte den siste. Og jeg var livredd for disse kattene med de blå øynene. Jeg håpet at det skulle være i alle fall en annen passasjer som skulle videre til Fjellstrand. Noen ganger var det Nils Kunnikoff, han var litt eldre enn meg og studerte medisin, og jeg var nok litt forelsket i ham. Han tok i alle fall støyten med kattene.
Sopelimbygda som ble en forstad
For enda lenger siden ble Nesodden omtalt som Sopelimbygda, bøndene hadde mange og varierte attåtnæringer. Man fant blant annet en nesodding fast fortøyd ved bryggekanten i Vika som solgte nykokte reker han hadde fisket lenger ute i fjorden. Det er lenge siden tiden jeg var fast passasjer på de gamle båtene. Nå har Nesodden blitt som en forstad til Oslo, men den er fremdeles bygda som stadig flere bor og trives i. Og som fremfor alt har blitt mer tilgjengelig, slik at jeg fremdeles kan ta en mimretur når jeg har behov for det. Og har du ikke tatt sommerbåten som stopper ved alle bryggene mellom Tangen og Son, må du gjøre det og se deler av bygda du kanskje ikke kjenner.
