Trossekast og tigersprang
Arne Sørby
For oss som vokste opp ved bryggene langs Nesoddlandet, var båtanløpene stor stas. Et av høydepunktene i så måte var trossekastingen: Ville trossekasteren treffe pålen på brygga?
De gamle båtene, inntil den siste forsvant i 1989, måtte fortøyes med trosse ved bryggeanløpene. Ingen fergelem der, nei. Et skikkelig stykke tauverk, trosse, ble kastet over en påle på brygga, mens båten bakket opp. Trossa ble tørnet opp i pulleren om bord, og med ganske sakte fart i maskinen, hang båten i springet og ble holdt pent inntil brygga.
Noen matroser var mer treffsikre enn andre, og de mest treffsikre hadde en høy stjerne hos oss unger. Disse gutta (jentematroser forekom ikke i de tider) var våre helter. Og mang en guttepjokk sto hjemme og øvde på trossekasting. Da gjaldt det å finne et tau av en mer beskjeden størrelse, og en pinne eller stubbe til å sikte på.
Som regel sto det noen på bryggene ved båtanløpene. Dermed var hjelpen nær i tilfelle bom. En velvillig sjel tok trossa og la øyet over pålen. Men på utgående turer fra Oslo kunne brygga være folketom. Da måtte billettøren hoppe i land. Det er gjort mangt et tigersprang ved Nesoddbåtenes brygger. HMS var ikke oppfunnet. Da var det spennende å være billettør. Personlig hadde jeg et hopp på Berger brygge sommeren 1964. Etter en hard landing med stive knær helt ytterst på bryggekanten, ble jeg stående å vippe litt, før skjebnen sendte meg inn mot brygga i stedet for ut i vannet. Men en av de faste billettørene var ikke så heldig en sur vinterdag ved Sjøstrand brygge. Våt og kald er ingen overdrivelse.
Trossekasting var lettere i teorien enn i praksis. Noen brygger hadde pålen stående lenger inn på brygga enn andre. Noen brygger var høyere enn andre, og ved lavvann kunne det bli nødvendig med god høyde på trossas glideflukt. Noen ganger kom båten litt langt fra brygga, og da ble det lenger å kaste og dermed dårligere treffsikkerhet. Og båten beveget seg fremover når det ble kastet. Sterk vind kunne også påvirke kastet.
Mitt første ordentlige trossekast var på Tangen brygge. Som sommeravløser på M/S Prinsen i 1962. På vei fra Oslo satt jeg på lugaren og gruet meg voldsomt. Tenk om det ble bom! Det ble det. Grundig også. Men heldigvis sto de som skulle med båten til Oslo på den andre siden av brygga, hvor man ikke så stort. Bortsett fra en gammel klassekamerat. Han flirte godt.
Mitt andre minneverdige trossekast fant sted på Flaskebekk brygge året etter. Samme båt. Fra sør kom man inn i spiss vinkel og denne gangen litt vel langt ut fra brygga. Dette er en av de høyeste bryggene og det var lavvann. Det måtte bli et langt og høyt kast, og dermed mer trosse og større vekt å kaste. Jeg kastet det jeg var kar for, og håpet at trosseøyet skulle lande på brygga og ikke i sjøen. Så fikk noen i land legge på pålen. Men under over alle undere, det ble fulltreffer! Da brøt det ut applaus på brygga. Jeg smilte behersket, som om dette var standard vare.